PRESTEN OG KLOKKEREN (Asbjørnsen og Moe)


Det var engang en prest som var slik en børste at han skrek langt unna, når han så noen kom
kjørende i møte med seg i alfarveien: "Av veien av veien, her kommer selve presten!"

En gang han fór slik og bar seg, møtte han kongen. "Av veien, av veien!" skrek han på lang vei. Men
kongen kjørte som han kjørte, og reiste fram, han, så den gangen måtte presten vike hesten sin; og
da kongen kom jevnsides med ham, sa han: "I morgen skal du møte på kongsgården, og kan du ikke løse
tre spørsmål jeg vil gi deg, skal du miste både kappe og krave for ditt hovmods skyld."

Det var annet slag enn presten var vant til. Hauke og skrike, det kunne han; men spørsmål og svar
var ikke hans fag. Så reiste han til klokkeren, som hadde ord for å være bedre i kappen enn presten
var. Til ham sa han han ikke hadde lyst til å reise, "for en narr kan spørre mer enn ti vise kan
svare," sa han, og så fikk han klokkeren til å reise istedenfor seg.

Ja, klokkeren reiste, og kom til kongsgården med prestens kappe og krave på.

Der tok kongen imot ham ute i svalen både med krone og spir, og var så gild at det lyste og lavde
av ham.

"Nå, er du der?" sa kongen.

Ja, han var da det, det var sikkert nok.

"Si meg nå først," sa kongen, "hvor langt er det fra øst til vest?"

"Det er en dagsreise det," sa klokkeren.

"Hvordan det?" sa kongen.

"Jo-o, sola går opp i øst og ned i vest, og det gjør hun på en dag," sa klokkeren.

"Ja ja," sa kongen. "Men si meg nå," sa han, "hva mener du vel jeg er verd, slik som du ser meg
her?"

"Å, Kristus ble taksert til tredve sølvpenger, så jeg tør vel ikke sette deg høyere enn til - ni og
tyve," sa klokkeren.

"Nå nå!" sa kongen. "Siden du er så klok på alle slag, så si meg hva det er jeg tenker nå?"

"Å, du tenker vel det er presten som står foran deg, men da tenker du feil, for det er klokkeren,"
sa han.

"Nå, så reis - hjem med deg, og vær du prest og la ham bli klokker," sa kongen, og så ble det.


https://www.youtube.com/watch?v=Yvlb8aqbuPI